Sofagruppe fremfor sykkelgruppe

Publisert 24.10.2013 av Erik Eikebrokk. Endret 26.10.2013.

- Har UiN Norges lateste studenter?

Ledige plasser
Det er ikke mange studenter på UiN som bruker sykkel for å komme seg på skolen hver dag.

Med 6000 studenter og 600 ansatte, skulle en tro sykkelparkeringen utenfor hovedinngangen på Universitetet i Nordland flommet over av Diamanter, DBS’er, Nakamuraer, Intrudere og dyre landeveisdoninger med tynne hjul og elektronisk giring.

Sannheten er uheldigvis en annen. I morgenrushet før tirsdagsfrokosten telles totalt 46 sykler foran UiN og Politihøgskolen. Tabloid regneformula tilsier at kun 1% av ansatte og studenter sykler til universitetet. Noen meter bortenfor utgjør bilparkeringen en umiddelbar og avslørende kontrast: Den er smekkfull. Også kjøpesenterparkeringen 100 meter lenger nede i gata er proppet med studentvrak og billige lavbudsjettsbiler.

Akersgatekonklusjonen er spekulativ, men likevel skremmende.

Med inspirerende tungrockmusikk på øret tramper jeg avgårde på veien mot Kjerringøy. Vinden river og sliter i US Postal-skjorta, og ikke helt ulik sykkelkongen Lance Armstrong, føler jeg meg uovervinnelig. Tråkkfrekvensen økes bekymringsfritt, til tross for at gjennomsnittsfarten allerede ligger over 30 km/t.

En skulle tro strekningen, som er kjent som Norges 3. flotteste, ville være et opplagt løypevalg for både seriøse syklister og hobbymosjonister på jakt etter den perfekte sjekkekroppen. Men i løpet av 5 mil og to timer på sykkelsetet, er de eneste likesinnede jeg møter, to jagerpiloter på hemmelig oppdrag.

Duoen holder formen ved like i høylandet over Bodø-halvøya, og er snar med å skryte av den geografiske prakten.

– Dere er utrolig priviligerte som har slik fantastisk natur her oppe, sier “Jørgen” med overdreven innlevelse og patos.

Fra toppen av Keiservarden går ferden 3,5 mil videre i bitende ruskevær fra kysten og stiv kuling imot. Energitanken er halvtom og jeg gjør 180 grader vendereis, med forventninger om medvind og rekordhøy fart hjemover. Stort er derfor sjokket når motvinden er like brutal hjem som den var på tur ut. Jeg kikker bryskt mot havet, hytter med neven mot vinden og spytter værgudene imot. Noe jeg raskt innser er en tabbe.

Rundt et dobbelbord i kantina på UiN sitter sju studenter og gafler i seg kantinemat og kioskdrikke. De har kroket rygg og lutende holdning, tydelige symptomer på dårlig

ergonomisk kroppsføring og fraværende kjernemuskulatur. De imøtekommer meg med store smil når jeg flasher pressekortet, men flekker tenner og reiser bust når mine antydninger avslører dem som protagonister i studentmagasinets kritiske trimdrama.

De viser seg raskt å ikke være de eneste som avviser konfrontasjon med det ublu temaet. Kjensgjerningen alle tydeligvis kjenner til, men som ingen ønsker å snakke utdypende om:

At UiN-studenter vier mosjon og sunne vaner lite oppmerksomhet. Og at selvransakelse er et fremmedord som ikke googles for ofte.

Jeg henvises til BOSI. Bodøstudentenes Idrettslags webside ligger på det nærmeste brakk og underbygger at idrett og mosjon er noe som kun står på sakslista for ukultur.

Idrettslaget tilbyr 13 aktiviteter, og bare 8 av dem oppgis med kontaktinformasjon. Sykling er ikke engang nevnt. I forrige utgave av Ventus oppfordret studentleder Bjørn-Åge Nilsen studenter til å finne på nye aktiviteter, for det er rom for å tenke nytt også.

Sjumannsbordet svelger unna osteloffen, skyller ned kokosbollene med Pepsi Cola og bruker hvite servietter som ansiktsskrubb for å redusere fettprosenten rundt matsluket. Idet korpulente kropper vrenges ut av møblementets magnetiske kraft og gammel svette pipler frem fra hårrøttene, mistenker jeg kraftanstrengelsen for å være dagens første og siste treningsøkt. Studentene loffer umotivert mot utgangen med wienerbrødskam og sofasavn hengende over seg.

Hvordan kan det ha seg at jeg kan sykle i timevis i Nordens mest naturskjønne omgivelser uten å møte en eneste medstuderende pedaltråkker? Er ikke veiene tilrettelagt for sykkel? Er treningskulturen i Bodø en vits? Er studentene late og skolen for krevende? Eller prioriterer nordlendinger dyre treningssenter og rølpete utelivsaktiviteter fremfor gratis samkvem med naturen?

Idet jeg sykler over den kritthvite målllinja ved trafikkkrysset på Grønnåsen, reiser meg fra setet, kysser Cecilie-korset som skrangler over brystkassa, gjør tvetydige tegn mot gudene og hever armene over hodet i triumf, er det likevel med en viss bismak.

For det er sant som de sier. Seier smaker ikke like godt alene.

Hva blir det neste, BOSI? Sykkelgruppe eller sofagruppe?