En analfabet kommenterer: verdens beste?

Publisert 09.02.2014 av Mats Vederhus. Endret 13.02.2014.

En sportslig analfabet kommenterer OL med ironisk distanse.

Bjørgen er best
Medmenneske, langrennsdronning, langrennsmor, OL-dronning, følelsesmenneske, lagvenninne, übermensch og øverst på pallen.

Da var sesongen her igjen, tiden på året hvor selv de som vanligvis ikke ville sett sport på TV om de fikk betalt for det - undertegnede inkludert -gløtter bort på skjermen i ny og ne for å holde seg oppdatert.

Året i år er spesielt, både fordi det arrangeres OL, og fordi det skjer i Russland, med alt det medbringer av assosiasjoner og fordommer. Og som for å understreke poenget blir den første dagen en følelsesmessig triumfferd uten sidestykke.

Det starter med en pur ung snowboarder som viser at han har det som skal til for å hevde seg i mange år fremover.

Så, når klokken bikker elleve, setter langrennsjentene ut fra startstreken. At de går med sørgebånd rundt armen er det neppe andre enn norske kommentatorer som legger merke til, men når en tydelig preget Marit Bjørgen står på pallen for fjerde gang under et OL, finnes det vel knapt et øye som er tørt.

Aldri har vi vel hatt større grunn til å omfavne uttrykket "typisk norsk å være god" - Bjørgen er ikke bare best i skisporet, men en fin rollemodell, følelses- og medmenneske. Så får det heller være at alle i Norge kjenner på Therese Johaugs bitterhet over fjerdeplassen. I dag handlet nemlig om medfølelse først og fremst: en kjærkommen forandring, i hvertfall for andre nasjoner som er lei av at Norge er verdensmestere. Hele tiden.

Og apropos: som et slags motstykke til dramaet, sammensveisingen og en hel nasjons selvmedlidenhet blandet med snørrhoven idrettsglede, skulle det vise seg at en mester kom til å gjennoppstå fra de døde. Skiskyting er kanskje ikke kjent for å være en lagidrett, men så var det da også vel fortjent når Ole Einar Bjørndalen nok en gang tok individuelt OL-gull. Og når han senere på kvelden uttaler til Thomas Numme og Harald Rønneberg at han ikke er "helt sikker" på om han fortjente det, gir han en håndsrekning til moderlandet.

Vi er nemlig ikke bare best når det gjelder; vi er ydmyke som få, og viser alle andre hvor skapet (les: pallplasseringen) skal stå!