Kronikk: Studiekvalitet – et felles ansvar

Publisert 21.03.2014 av Torbjørn Røe Isaksen. Endret 21.03.2014.

Universiteter og høyskoler forventer ikke nok av studentene her i landet.

Torbjørn Røe Isaksen, kunnskapsminister

Studenter ved norske universiteter og høyskoler sier selv at de i snitt bruker 27 timer i uken på studier, ifølge Studiebarometeret. Selv om vi legger til de 8 timene studentene oppgir å bruke til deltidsarbeid, utgjør det totale timetallet fremdeles mindre enn en vanlig arbeidsuke. For all del: Det vil alltid være mange unntak når vi ser på et gjennomsnitt, og det gjelder selvsagt også i studiebarometeret. Noen studerer over 45 timer i uken, andre så lite som 14. Likevel mener jeg snittet forteller noe grunnleggende om norsk høyere utdanning. Utdanningsinstitusjonene må stille høyere krav til sine studenter enn det de gjør i dag.

Høye ambisjoner

Kvaliteten i høyere utdanning er avgjørende for velferd og verdiskaping, og for å håndtere vår tids store samfunnsutfordringer. Derfor trenger vi universiteter og høyskoler med høye ambisjoner og forventninger på studentenes vegne. Og vi trenger studenter som utnytter mulighetene studenttilværelsen gir for utvikling og læring.

Hvert år bruker vi 30 milliarder kroner over statsbudsjettet på norsk høyere utdanning. I tillegg kommer utgiftene til studiefinansiering. Like viktig som de statlige investeringene, er investeringene til den enkelte student – i form av tid og i tapte inntekter under studiene. Derfor må både myndighetene, utdanningsinstitusjonene og studentene selv sørge for at studietiden utnyttes best mulig.

Kvalitet etter kvalitetsreformen

Det er nå ti år siden kvalitetsreformen i norsk høyere utdanning. Målet var et helt nødvendig løft av studiekvaliteten, og reformen har ført til mange positive endringer. Likevel har vi flere signaler om at kvaliteten ikke har økt som forventet: Andelen som ikke fullfører en påbegynt grad har økt med 10 prosentpoeng siden 2001. En rapport fra NOKUT avdekker at mens studentene er til dels meget kritiske til kvaliteten i undervisningen og veiledningen, er lærere og ledere like kritiske til studentenes studieforutsetninger og studieinnsats. En annen rapport viser at det er stor variasjon i hvordan institusjonene setter karakterer. Det betyr at institusjonene opererer med ganske ulik faglig standard for sine studenter.

Selv om mye som er bra i norsk høyere utdanning, tyder denne gjennomgangen på at verken studenter, lærere, institusjoner eller myndighetene har grunn til å være tilfredse. Hva kan vi gjøre? Hva studentene faktisk lærer, påvirkes av en rekke faktorer. Jeg vil særlig trekke frem to ting: læringsintensitet og gjensidige forventninger.

Høyere forventninger

Jeg mener kvalitet i stor grad defineres og påvirkes av hvilke forventninger vi har til hverandre. Hvilke forventninger har studentene første studiedag? Hvilke forventninger møter de fra lærere, ledere og mer erfarne medstudenter? Oppleves møtet med høyere utdanning som en fortsettelse av videregående skole, bare med tykkere lærebøker og litt større frihet? Eller fikk dere en aha-opplevelse? Ble dere tatt på dypeste alvor?

Og ikke minst: Hvordan oppleves møtet mellom studenter og lærere? Dersom resultatene fra NOKUTs undersøkelse stemmer, så mener både studenter og lærere at det er de andre som må ta skylden for dårlige prestasjoner. Det er alvorlig. Det betyr at vi bortforklarer dårlige resultater i stedet for å ta tak i dem.

Obligatoriske oppgaver og eksamener er viktige utrykk for hvilken faglig standard og innsats som forventes av studenter. Dersom eksamensoppgavene premierer reproduksjon av faktakunnskap og standardisert praksis fra pensum, så hjelper det ikke å si at selvstendig og kritisk refleksjon er viktig. Det er både selvsagt og forståelig at studenter tilpasser seg de reelle kravene som stilles.

Egen fremtid

Jeg ønsker at studentene skal møte høye forventninger – til studieinnsats, til nysgjerrighet, og til å ta ansvar for egen utvikling. Jeg ønsker evalueringsformer som gir best mulig læring. Der gjenfortelling av pensum bare er et nødvendig minstekrav. Der toppkarakterer reserveres for prestasjoner som viser kritisk og selvstendig refleksjon, og ikke minst evne til å anvende kunnskap i nye kontekster. Jeg ønsker at studenter skal kunne forvente lærere som inspirerer og veileder dem videre. Jeg ønsker at studentene skal gripe mulighetene til læring gjennom studietiden til fulle.

Uansett hva du som student måtte mene om lærerne eller studentvelferden, så er det din egen fremtid dette gjelder. Mitt fremste mål er at et vitnemål med gode karakterer fra norsk høyere utdanning skal være et kvalitetsstempel. At det skal være et verdipapir for hver enkelt kandidat når dere skal ut i arbeidslivet.