UKA-revyen #WETOO starter med Torbjørn Egners Vesle Hoa, etterfulgt av et fellesnummer fra Moulin Rouge. Anslaget samsvarer med den provokative tematikken revyen har markedsført seg med. Energien er derimot tafatt i forhold til rytmene, og koreografien er relativt enkel. Dette skyldes antakeligvis begrensingen man får med scenen på Samfunnet. Vi får en viss skepsis for hva vi har i vente, men den tvilen forsvinner forholdsvis fort.

Mange får gjennomgå

Et flertall av sketsjene holder seg innenfor universitetets mange vegger og eventuelle problemer man kan møte i hverdagen som student ved Nord universitet. Alt fra inkompetente arbeidere i informasjonsskranken til litt for slitsomme studenter ved Sosialt arbeid. Lekker satire der, altså.

Kontroversielle temaer, men lite krenkende

Den røde tråden er krenkelse, politikk og #MeToo, og dette er godt gjennomført der til og med bandet er utkledd med indianerfjær og samehatter. Likevel savner vi brodd. Her må noen stikkes! 

En revy med en slik tittel tilsier at ingen skal være trygge. Dette blir kanskje i overkant for snilt, og her burde noen ha trådt mer over streken. Det kan tenkes at man velger å ”kjøre safe”, da dette er første gang på lang tid at vi får se en studentrevy i Bodø.

Homme styrer showet

Åpenbart er det flere enn undertegnede som har opplevd innpåslitne studenter. Kjetil Stray Homme briljerer med sin Pocahontas-parodi på Colors of The Wind der han spiller en litt vel engasjert Viggo Venneløs som ikke tar hintet til en stresset student som leser til eksamen. Dette så lenge ut til å bli publikumsfavoritt før han igjen fikk et solonummer der han imiterer Trond Giske. 

Han harselerer med varslene som har strømmet mot den tidligere Ap-nestlederen, til Queens ikoniske Don’t Stop Me Now som bakgrunnsmusikk. Homme får mange utfordringer som den eneste mannlige sceneaktøren, men han griper muligheten og leverer kanskje best av samtlige på scenen. Han griper utfordringen med selvtillit og utstråling – og lykkes.

Lager mye ut av lite

Man kan ikke unngå å føle en viss beundring for hva denne gjengen har fått til, for ensemblet er tynt og det blir få personer som må dekke mange roller. Likevel blir ikke dette spesielt merkbart, for dialektferdighetene er mange og skuespillerferdighetene gode. Som nevnt er det bare én mannlig person i besetningen, men rolleinnehaverne synes å takle dette på en fin måte.

Samspilt band

Det som virkelig gjør hele forestillingen og binder sammen ulike numre på mesterlig vis er bandet. Med forskjellige utkledninger og lekne fingerferdigheter får vi et band langt bedre enn vi fortjener å høre. 

Overgangene fra nummer til nummer er godt innøvd og kapellmester Even Furdal Wolds kvartett viser et sprudlende engasjement for det de driver med. Dette er dyktige gutter som åpenbart har stått på en scene før.

Konklusjon

#WeToo kjenner sin besøkelsestid. Forestillingen er en time lang – perfekt lengde til dette formatet. Til tross for noen vitser og punchlines som ikke sitter helt, forlater man showet med en et ønske om mer, heller enn et ønske om å komme seg hjem så fort som mulig.

Dette viser at man har mestret kunsten om å sette sammen en velfungerende revy – til tross for mer enn nok av begrensninger. Det er mer god grunn at til at begge forestillingene ble utsolgt.

Vi håper at det ikke går ni år til neste gang vi ser en revy under UKA, for dette burde absolutt være et fast innslag. 

Terningkast 4.