120 Days lagde blitzkrieg på Rock Café og bombet publikum med technorock. Selv er bandet lei av å spille de gamle sangene og gleder seg til ny albumutgivelse.

Det var med lettere skepsis jeg tok turen for å høre på Kristiansund-bandet torsdag kveld. Konserten var ikke annonsert av den grunn var det bare rundt 80 personer som hadde møtt opp for å la seg rykke i skuldrene og bli smittet av Ådne Meisfjords vinglende bevegelser. Til tross for dårlig publikumsoppmøte sparte ikke 120 Days på kruttet. Med den karakteristiske technorocken og noen smakebiter fra det kommende albumet, virket det som om publikum nøt hele den elektroniske seansen fra ende til annen. Mitt håp mot slutten av kvelden var å få et intervju med gjengen, som ble kåret til verdens beste band av norske journalister i fjor.

Etter mye fram og tilbake, kom endelig turen til å entre det aller helligste på Rock Cafe. Bakrommet så mistenkelig ut som pauserommet på en bensinstasjon, men gutta i 120 Days virket ikke særlig kresne der de satt tilbakelent med en velfortjent kald en og snakket høylydt sammen.

Fokus på musikken
120 Days har turnert verden over og spilt nærmere hundre konserter i år. Til tross for store konserter i både Japan og USA, gjør det ingenting for bandet å spille på en liten klubb i Bodø med under halvfull sal.

- Vi har jo stått på en scene for 50 personer i USA og, sier bassist Jonas Dahl.

De forteller at det er helt forskjellige opplevelser å spille her til lands enn i utlandet. Rundt 80 personer er noe de forventer på en klubb i Norge, men det mangler ikke på motivasjon av den grunn.

- Vi fokuserer på musikken først og fremst, det er den som står i fokus, sier trommis Arne Kvalvik.

- Alle vi er inn i musikken, og bryr oss kun om den. Og hvis vi får en reaksjon fra publikum, så er det jo en jævlig kul bonus, nærmest mumler Jonas mens han fyrer opp en røyk.

- Jævla spesielt
Jonas Dahl, Arne Kvalvik, Kjetil Ovesen, og Ådne Meisfjord er i disse dager ut og inn av studio for å spille inn sin andre plate som 120 Days. Trommis i bandet, Arne Kvalvik, er snakkesalig og synes det er spesielt å kombinere konsert og studioinnspilling.

- Vi er i en helt annen verden, enn akkurat her akkurat nå. Vi har spilt i hele år, rundt omkring i hele verden, også var vi på en måte ferdig. Da var vi veldig innstilt på at vi var ferdig, også gikk vi i studio, vi har vært der hver jævla dag i en måned fram til i går. Og så slo det oss at vi skulle ha flere konserter, blant annet her, i Harstad og Tromsø, også er det tilbake i studio igjen på mandag og være der i tre uker, brauter han ivrig.

Arne legger ikke skjul på at det å spille inn en ny plate samtidig som bandet holder konserter med gammelt materiale, kan skape litt problemer.

- Vi har det gamle materialet, men er midt i en kreativ periode med nye ting. Det blir sånn at man egentlig ikke har ork til å spelle det gamle, men vi spiller jo ikke det nye heller for det kan vi jo ikke helt ennå. 

Løsningen på dette problemet har vært improviserte sett-lister. Bassist Jonas Dahl og Arne Kvalvik viser fram den rollespillaktige sett-lista som har blitt klussa ned med glød og iver. Den inneholder et par sanger, flere partier med kun ”ambient” og en jam. Det hele er strukturert linket sammen med diverse piler hit og dit, ofte med valgalternativer. De innrømmer at konserten i dag var delvis improvisert.

- Vi prøvde å sette opp en sett-liste før vi gikk på i dag, å da ble det sånn; hmm ja der improviserer vi, så improviserer vi litt der og der ser vi hva som skjer lissom, ler Arne.

Fra januar til august i år har bandet spilt nærmere hundre konserter med det samme oppsettet. Gutta begynner å bli lei.

- Det blir så dårlig stemning av å spille de samme låtene et helt år. Dårlig stemning blant oss, kanskje ikke blant publikum, sier Arne Kvalvik med en alvorlig mine.

- Det er greit nok for publikum som ikke har hørt det før, da spiller det jo ingen rolle. Vi speller jo ganske mye for oss selv og da. Vi er lissom egoistiske på den måten. Men jeg vil tro det gir et bra resultat, skyter Jonas smilende inn.

Den nye plata
- Den tror jeg blir jævlig artig, og ganske annerledes.

Trommis-Arne ser glødende ut når han prater om den nye plata.

- Vi må bare lære oss å kaste ut teknikeren, humrer Jonas og fyrer opp nok en røyk.

120 Days sin nye plate er ikke ferdig ennå, men Arne og Jonas prøver likevel å sammenligne den første med den kommende. Minimalistisk er ordet som dukker opp hos begge to. De mener at lydbildet kommer til å bli mer minimalistisk.

- Vi prøver å ikke legge ti take av hver synth lissom, sier Arne.

- Vi plukker ut få ting som låter bra, i stedet for tjue ting som til sammen kan høres fett ut, utdyper Jonas.

Bandet ga et sultent publikum to smakebiter fra det kommende albumet under konserten, og det var ikke vanskelig å skille det nye fra det gamle. Ifølge bandet er den nye musikken mer techno og lystigere.

- Jeg tror du kan få litt sånn kontraster i musikken. Selve musikken kan virke lystigere, men så har du en tekst som kanskje er skikkelig depressiv, sier bassist Jonas Dahl.

Arne mener den nye plata er lystigere enn den gamle på grunn av endringer i livet til bandmedlemmene. Han er i tillegg helt klar på at techno er veien som skal følges.

- Det er mer techno, mer basstromme, rett og slett mer reint. Mer rein techno egentlig. Det blir mer dansegolv. Jeg er helt sikker på at vi ikke kan bli nominert til beste rockegruppe på Spellemannsprisen for å si det sånn. Det går ikke med den neste plata. Den er ikke rock i det hele tatt.

Selv om 120 Days er nominert som beste rockeband på Alarmprisen i år, mener de at rocken forsvinner mer og mer. Techno er den naturlige veien å gå.

Gladgutter
Det er ikke tvil om at debutalbumet bar et dystert preg, og gutta selv har blitt beskyldt for å være depressive og kortfattetede. De startet sin karriere fra en bobil i Oslos mørkeste bakgater, men mener selv at det dystre lydbildet ikke kom pågrunn måten de levde på. Bandmedlemmene er ikke dystre, og har heller aldri vært det.

- Vi oppdaga først i ettertid at plata var dyster. Det var ikke sånn at vi var dystre så derfor spilte vi inn en dyster plate. Det var ikke sånn. Vi har jo trua og er på en måte happy hele veien, gliser Arne.

- Vi har vært i mange intervjuer der folk bare; -Hei! Faen og glade og spøkefulle og hyggelig dere er a, trodde dere skulle sitte og deppe og svare med en-stavelser hele veien, sier Jonas godt dosert med latter.

De tror heller ikke de hadde blitt mindre dystre om de hadde takket ja til en platedeal som ga dem mange penger. Jonas Dahl tror bandet kommer til å ta med seg litt av det gamle lydbildet sitt videre.

- Jeg tror det er en liten del av oss som søker litt kontraster og lys og mørke. Det er fint å legge noe dystert over noe veldig fint for eksempel. Jeg tror ikke det kommer til å forsvinne. Og folk kommer helt sikkert til å kalle det dystert i framtida og.

- Vi er ikke dystre personer, sier trommis Arne Kvalvik. Han ler av at bandmedlemmene hele tiden blir kalt for dystre personer.

- Folk skriver at vi er så jævlig innadvendte, men jeg hadde ikke tenkt over det før folk skreiv det at vi bare bryr oss om oss sjøl. Det er ikke nødvendigvis negativt, men det er det som blir skrevet lissom. Det er ikke kalkulert, men det er helt greit at det er sånn.

Technohelvete
120 Days fikk stjernetreff med sitt første album og ble lovpriset av norske, så vel som internasjonale, musikkjournalister. Tidsmessig traff plata perfekt og den ble kåret til verdens beste album. Bassist Jonas Dahl sier de var fornøyde med den første plata, og at det er fint å få positiv tilbakemelding. Omstendighetene rundt at den tidsmessig traff så bra, mener han er helt tilfeldig.

- Det var jo veldig tilfeldig positivt da, det var jo ikke akkurat kalkulert. Men ja takk lissom, sier han med en spøkende tone.

Den nye platen skal ifølge bandet være mer gjennomarbeidet, de mener i tillegg at den er mye bedre enn den første plata. Med et lite sjangerskifte og ny stil blir det spennende å se hvor mange som følger bandet videre etter kanondebuten.

- Den nye plata er for oss mye bedre, altså den er mer gjennomarbeidet enn den forrige.  Men jeg tør vedde alle pengene mine på at den ikke slår like bra an som den forrige. Det skal litt til, i hvertfall i Norge da. Men jeg tror den plata her går en veldig klar retning. Og det er en retning som noen vil like, men som flere ikke vil like. Den treffer ikke like mye rockefoten til folk, som den forrige plata tilfeldigvis gjorde. Det som er bra, er at jeg tror vi klarer å dra folk fra den breibente rocken og kanskje litt inn i technoen. Hvis vi klarer det så er jeg fornøyd, sier en tydelig fornøyd trommis.

- Vi tar med folk inn i technohelvete, legger han høylydt til.