En lidelseshistorie
Skrevet av Niklas Wildhagen   
fredag 09. januar 2009

De fleste av oss har blitt bombardert med nyheter fra Midt-Østen de siste ukene. Her kan du lese bakgrunnen for konflikten mellom Israel og palestinerne. Grunnlaget for den pågående konflikten ble allerede lagt i 1917. Den daværende britiske utenriksministeren Arthur Balfours "Balfour erklæring" lovte jødene en egen stat i den britiske kolonien Palestina, mot finansiell støtte fra jødene for første verdenskrig.

De første blodige kampene om landområdet oppsto i 1947, etter FN forsamlingen stemte med et 2/3 flertall for å dele Israel mellom jødene og palestinerne, med en fellessone i Jerusalem. Israel ble dermed dannet i 1948.

Den arabiske verden godtok ikke denne beslutningen, og dermed brøt de første krigshandlingene ut.
Disse skulle vare helt fram til 1949. Selv om den palestinske befolkningen fikk støtte fra Irak, Syria, Egypt og Jordan, noe som førte til et stort overtall av soldater på palestinernes side, kunne jødene vinne denne krigen, og erobre noen landområder, pga en bedre organisert hær.

Etter krigsslutt beholdt Israel disse landområdene.

Helt siden denne dagen har palestinerne følt seg snurt for det landet, de selv mener de har krav på. Israel mener på sin side at de har krav på landet fordi dem ble lovet landet i Balfour erklæringen. Det er derfor ikke rart at denne regionen har vært en stadig konfliktsone.

En kronlogisk oversikt over hendelsene etter Israels selvstendighet

Allerede i 1956 var Israel involvert i sin første krig. Denne gangen kjempet Israel side om side med Frankrike og Storbritannia for å bekjempe Egypts plan om å overta Suezkanalen, som da var privateid av britiske og franske selskaper, men på egyptisk jord. FN fordømte krigshandlingene, og de tre landene måtte avslutte sine krigshandlinger. Også denne gangen utvidet Israel sine grenser.

Det skulle ikke ta lenge før Israel skulle bli angrepet. 5 juni 1967 satt Egypt og en rekke andre arabiske land i gang et angrep mot Israel. Selv om den arabiske hæren besto av over 100.000 soldater, endte også denne krigen med en knusende seier for Israel. Også denne gangen var det hærens overlegne organisering som utgjorde forskjellen.

Seks år senere ble Israel angrepet nok en gang, denne gangen av Egypt og Syria. Dette skjedde på den 6. oktober, som dette året falt på Jom-Kippur, jødenes fredsdag. Israel hadde ikke regnet med å bli angrepet på en hellig dag, og dermed kunne Egypts og Syrias styrker komme seg inn i Israel. Etter 48 timer skulle situasjonen snu seg, og det var Israels styrker som kom seg inn i forholdsvis Egypt og Syria. 20 dager etter krigsutbruddet inngikk partene en fredsavtale.

Palestinerne mistet en av sine sterkeste supportere for sin frigjøring da Egypt og Israel inngikk den første Camp David avtalen i 1978, der landene anerkjente hverandre som parter. Dermed ble palestinerne nødt til å ta i bruk andre taktikker for å fremme sine mål.

Israel kunne på sin side konsentrerer seg om andre problemer. Landet forsvarsstrateger hadde alltid mislikt Libanons støtte for PLO. I 1982 kom det første angrepet fra Israel. Målet med angrepet var at de israelske styrkene skulle trenge seg inn i landet, og gjøre slutt på PLOs eksistens.

Krigen gikk ikke som planlagt, og landets daværende forsvarsminister Ariel Sharon måtte gå av. PLO overlevde krigen, men ble svekket.

Etter fem år med mer eller mindre rolige tilstander, ble den første intifadaen innledet i 1987. (Ordet "intifada" kan oversettes som "å bli kvitt noe". Dermed opproper en intifada ikke nødvendigvis opp til vold.) Etter en rekke fredelige aksjoner fra palestinerne slo den israelske hæren brutalt tilbake. Deretter brukte begge parter vold for å bekjempe den andre parten.

Voldsbruken gikk i midlertidig tilbake rundt 1991. Etter hvert ble forholdet mellom partene så pass bra, at de for første gang kunne sette ved forhandlingsbord i 1993. Forhandlingene førte frem til Oslo-freden som ble undertegnet i 1995.

Fredsavtalen førte uheldigvis ikke frem til en endelig løsning. I 2000 skulle forholdet mellom de to partene bli verre: da Ariel Sharon besøkte Tempelberget i Jerusalem(muslimsk området), provoserte han hele den arabiske verden. Dermed ble den andre intifadaen utropt. Denne gangen utgikk volden først fra palestinernes side.

Den andre intifadaen ble ikke avsluttet før 2005. Året etterpå følget den andre Libanon krigen. Denne gangen kjempet Israel mot terrorgruppen Hisbollah, som skjøt raketter fra Libanon inn i Israel. Mange vestlige land fordømte Israels ekstreme bruk av vold i denne krigen. Landets bruk av klasebomber sendte sjokkbølger verden rundt.

Siste kapitelet i denne konflikten ble åpnet rett før nyttår, da Hamas valgte å skyte raketter mot Israel. Den israelske regjeringen valgte da å svare med en svær militæraksjon på disse angrepene. De fleste Midt-Østen eksperter mener at den pågående israelske valgkampen er grunnen til den kraftige reaksjonen. I natt satt FN sikkerhetsråd en stopper for den pågående konflikten.
Sist oppdatert ( fredag 09. januar 2009 )