Joomla Sport Template

Fra filmens første minutt blir vi presentert for en familie på tre; mor, far og sønnen Pål. Vi får raskt innblikk i deres harmoniske tilværelse.

Dessverre tar denne tilværelsen raskt slutt når moren blir påkjørt og drept. Faren i familien; Roger, forsøker å la livet gå videre, men sorgen og savnet etter kona og livet de hadde tidligere er vanskelig for han å takle. Dette lider Pål under og forholdet mellom far og sønn snus på hode. Etter hvert bukker Roger totalt under. Han drikker, havner i slåsskamper og føler at han ikke kan ta seg av Pål. Hvordan skal de to få familien til å fungere?

Tematikken som blir tatt opp av manusforfatter og regissør Matias Armand Jordal er i høyest grad viktig. Nettopp derfor er måten den presenteres på så avgjørende. I dette tilfellet har ikke regissøren klart å formidle budskapet sitt slik at filmen føles viktig. Den ender opp som noe jeg føler jeg har sett minst fem ganger før, men som aldri har gjort særlig inntrykk.

Jeg mener at regissøren med god samvittighet kunnet kuttet ned på dramatikken i filmen. Slik den er nå har han klasket på omtrent alt man kan tenke seg av tragiske elementer og hendelser. Det man altså på godt norsk kan kalle overkill. Kraftig overkill. Hele filmen blir veldig stilisert og lite troverdig og i blant føles det som man ser en film ala moraliserende ungdomsfilmer fra 80-tallet, og ikke et tankevekkende drama fra 2009.

Skuespillet derimot er det lite å utsette på. Fridtjov Såheim er dyktig til å tolke roller som sliter, noe vi senest fikk bevist i filmatiseringen av Karin Fossums De gales hus. Han formidler sorgen, frustrasjonen og hjelpesløsheten på briljant vis, uten at det blir for mye av det gode. Heller ikke Evy Kasseth Røsten som mammaen eller Odin Waage som Pål er vanskelige å tro på.

Filmen har sine kvaliteter, ingen tvil om det, men alt i alt blir det rett og slett for mye. Klisjé på klisjé! Og nei; regelen ”minus og minus blir pluss” gjelder ikke i dette tilfellet.