Joomla Sport Template

The Hazards of Love kan kanskje regnes som hasardspill på det kommersielle planet. Risky business, med andre ord. Uansett er dette antakeligvis noe av det vakreste du får høre i år.

Oregon-bandet The Decemberists slo igjennom for alvor med sitt fjerde album The Crane Wife i 2006, en plate som var løst basert på et gammelt japansk folkeeventyr. Selve konseptet med å ha et tema på hver plate, og låter som fungerer som små historier er noe som hører The Decemberists til. Nettopp derfor har de også blitt rettmessig sammenlignet med Neutral Milk Hotel. Plata The Hazards of Love er intet unntak.

Plata ble til da vokalist Colin Meloy fant en EP av den britiske folkesangeren Anne Briggs fra 1966 som het nettopp The Hazards of Love. At EP’en manglet et tittelspor tok Meloy i egne hender. Og når han først var i gang må han ha tenkt; hvorfor stoppe? Resultatet er nok et historiebasert album, inspirert av gammelt språk og britisk folkemusikk. Med seg på gjestevokal har de blant annet Becky Stark, vokalist i bandet Lavender Diamond.

Det om lag én times lange albumet inneholder nå ikke mindre enn fire tittellåter, der The Hazards of Love 3 (Revenge!) og The Hazards of Love 4 (The Drowned) er de beste.

Tidligere nevnte Neutral Milk Hotel er kanskje den beste indikatoren på hvordan The Decemberists’ musikk høres ut. Men også band som Belle & Sebastian og Noah & the Whale kan minne om bandet. The Decemberists legger ikke skjul på at folkemusikk er en klar inspirasjonskilde, noe som høres både i vokalen til Meloy og instrumentbruken. Låtene er til tider lekne og smarte, i andre tilfeller filosofiske og tåkete. Lydbildet er ikke lettfordøyelig, enkelt eller ufarlig, dette er ei plate du må sette av god tid til. Du må bli kjent med oppbyggingen, vokalen og den majestetiske, styggvakre, frigjorte helheten som skapes. Dette er ikke finpolert flinkis-pop. Og takk for det. Bandet har i denne omgang også blitt mer rocka og hardere, noe som jeg synes fungerer overraskende godt.

Platas beste spor er The Wanting Comes in Waves/Repaid. En melankolsk, støyende og smittende liten perle av en låt, med emosjonell, litt jamrende synging og englekoring i bakgrunnen. I den helt andre enden av spekteret finner vi den søte, rolige og nedsminkede låta Isn’t it a Lovely Night framført med myk, ungpikeaktig vokal og enkelt gitarspill.

Fukt i øyekroken, inspirasjon til et nytt og bedre liv og en sterk trang til å klemme den som sitter nærmest må anses som bivirkninger av plata. Kanskje er det alt koffeinet i kroppen min som snakker eller kanskje jeg bare er i overkant sentimental? Fin er i alle fall plata. Hjerteskjærende fin.