| Smeller til mot fattigdom |
| Skrevet av Kim Gaare | |||||||
| onsdag 30. september 2009 | |||||||
Andre menneskerettighetsorganisasjoner jobber med bistand når det oppstår en situasjon, mens Amnesty ønsker å gjøre noe med systemet som fører til fattigdom. Sette de fattige selv i stand til å forsvare sine interesser. Dette skal gjøres med en bevisstgjøringskampanje. Kampanjen handler om å ta menneskerettighetene på alvor og realisere de samtidig.
Med det beveger Amnesty seg inn i et felt som er svært komplisert og sammensatt. Handler ikke om penger Kampanjen tar for seg fire prioriterte områder. Slumbeboernes rettigheter, mødredødelighet, bedriftenes samfunnsansvar, og det å få menneskerettigheter innarbeidet som del av lovverket i regimer. Første steg er å legge press på store økonomiske samfunnsaktører slik at også de respekterer menneskerettighetene. - Fattigdom er ikke et produkt av nød, uår, eller mangel på mat eller mangel på vann. Vi ser de strukturelle utfordringene det er at folk blir fanget i en spiral av fattigdom på grunn av konsekvent menneskerettighetsbrudd. Det er ikke bare bedrifter eller internasjonale selskaper som er ansvarlig, men også myndighetene har ansvar. Da ser vi hvordan fattigdom skapes av en sirkel av menneskerettighetsbrudd, informerer han. - Hvis du oppfyller menneskerettighetene etter beste evne, prøve å overholde minsterettighetene og sørge for at befolkningen har tilgang til disse basic rettighetene, så mener vi det vil løse at mye av fattigdomsproblematikken verden sliter med i dag. Dobbeltmoralismen Lenge har det vært kjent at mange store internasjonale økonomiske aktører opererer med to forskjellige standarder for hvordan virksomheten opererer i et land. En for den vestlige verden, og en annen for den øvrige verden. Royal Dutch Shell er intet unntak.
- Vi mener at Shell må ta større ansvar. Ikke bare for arbeiderne og miljøet, men for menneskerettighetene når de går inn i land, og ikke å utnytte den situasjonen landet er i ved å ta ut olja, fortjenesten og etterlate seg et slikt søl som de har gjort i Nigeria, slår han fast. Ingen ny sak Shell boret sin første brønn i Nigerdeltaet i år 1956. Siden den gang folket klaget over skadeomfanget oljevirksomheten medfører, uten å komme noen vei. Menneskerettighetsaktivister i Nigeria har i en årrekke forsøkt å gjøre noe med problematikken, blant annet med å prøve saker i retten. Det foreligger blant annet en dom av nyere tid som sier at Shell må gjøre noe utslippene av gass som innbyggerne tar skade av. Shell gir bare lovnader på lovnader uten at noe skjer, ifølge en dokumentar laget av aktivister som bor i området. I mellomtiden står liv på spill. Amnesty har hatt søkelys på denne saken en stund. Søkelyset har i førsteomgang vært på dialognivå. - Vi har fulgt menneskerettighetsaktivister i Nigeria. Vi har dokumentert de bruddene som er begått og konfrontert Shell under åpne møter uten at det har ført frem. Stepp to er å ta det ut på gaten og gjøre det til en global kampanje som er kordinert og samkjørt med et klart budskap. Amnesty ønsker å oppnå at Shell forplikter seg til en plan og får gjort noe med situasjonen de har skapt i Nigeria, og bevisstgjøre befolkningen på hvorfor Amnesty har denne kampanjen hvor de ber folk signere på et postkort eller bli en sms-aktivist.
Paradigmeskifte Tradisjonelt har Amnesty vært sterke på å støtte en sak, en person, gjerne en menneskerettighetsaktivist som urettmessig har blitt fengslet av myndighetene som følge av aktivismen. Fremgangsmåten i slike saker har vært at lokale Amnesty grupper støtter denne personen med brevveksling og lignende, og samler inn støtte fra folk gjennom underskriftkampanjer og konfrontert myndighetene. Paradigmeskiftet som er i ferd med å skje i Amnesty innebærer er mer omfattende tilnærming. Sammen med kampanjen ”Demand dignity” ble også begrepet ”One Amnesty” lasert. Amnesty grupperinger rundt om i verden skal samarbeide i mye større grad enn tidligere om å nå målet de jobber for. - Amnesty har 50 års erfaring med å jobbe med sivile og politiske rettigheter til folk. De klassiske sakene som ytringsfrihet, tortur og dødsstraff skal fremdeles være der, men nå må vi ta inn over oss hele menneskerettighetserklæringen som også innebærer de sosiale, kulturelle og økonomiske rettigheter, slår Solheim fast. |
|||||||
| Sist oppdatert ( fredag 02. oktober 2009 ) | |||||||