Joomla Sport Template

Få lattevekkere og lite tidsriktig i filmatiseringen av Anne Cath. Vestlys klassiker. 

Lillebror, mor, far og den eldre broren Filip flytter fra byen til et stort og råttent hus på landet. Det er langt mellom naboene og Lillebror har ingen jevnaldrende å leke med. Heldigvis finner han en snakkende kvist og får med det en ny bestevenn han kaller Knerten. Knerten er en ledende stemme samt en god underholder for Lillebror som står alene midt i et kaos av flørtende foreldre, en frustret tenåringsbror, far´s økonomiske krise og et vrak av en bolig.

Handlingen er satt til sekstitallet, som i boken av Anne Cath. Vestly, men skildringen falmer av både tale- og væremåte som er tydelig mer moderne. Det eneste som tilsier at vi er på sekstitallet er kostymer, rekvistitter og andre detaljer som er mer troverdige. Som filmatisering av boken er det med andre ord bare en tynn tråd som henger igjen i 1960. Far, som originalt livnærer seg på salg av kåper og kjoler, driver her med salg av bher og annet dameundertøy. Lillebror er en meget modernistert rolle som oppfører seg frekt og provoserende i forhold til tiden han er fra.

Kameravinklingen og bildebruken gjennom filmen er bra og nyskapende. Man får følelsen av å være tilstede i handlingen. Dette fører til lettere innlevelse, men etter en kort og grei introduksjon av fortellingen faller man til stadighet ut av sammenhengen. Filmen er veldig stakkato og leder oss i et hav av hendelser som ikke hører sammen. "Knerten" mangler rett og slett en rød tråd, og de mange nifse og tragiske elementene setter en dyster stemning på det hele.

Åsleik Engmark gjør en god jobb som stemmen til Knerten. Dessverre knertes det av en elendig regi fra samme hold og av komiker Pernille Sørensens dårlige skuespillerprestasjon i rollen som mor.

For filmens primærpublikum blir dette et dårlig forbilde og en film med få lattervekkere. Når jeg hører en sytete barnestemme som spør om det snart er ferdig vet jeg at også målgruppen er lite fornøyd.